Noe søtt og surt

I dag har jeg hatt det skikkelig gøy og virkelig fælt, alt i løpet av to timer. Det er ikke noe nytt tema på bloggen at barn er det ærligste publikumet som finnes. Og det liker man jo. I hvert fall mesteparten av tiden. Men la oss være ærlige: det finnes stunder hvor man ikke liker det i det hele tatt. Det er nok gjerne de gangene man opplever å bli buet ut. Og i dag har jeg opplevd akkurat det. Og ikke nok med det: jeg har også opplevd det helt motsatte. Med akkurat samme opplegg, bare i to forskjellige grupper. Og jeg skal ikke skrive «tenk så rart» for nå har jeg formidlet til barn såpass lenge at jeg vet at akkurat sånn kan det være og det er neppe siste gang jeg har skal oppleve det heller.

Men det som iallfall er sikkert er at jeg har jobbet i to strake uker med den lille halvtimen som hadde premiere i dag.  Jeg har lenge hatt lyst til å finne på noe som jeg kan skape sammen med barna og en dag fikk jeg en lys ide og fant ut hva jeg ville gjøre. Jeg heiv meg over tastaturet og kontaktet den mest naturlige samarbeidspartner i verden: nemlig bibliotekets samarbeidsbarnehage.

For en stund siden fant jeg siden Fantasifantasten.no drevet av Trude Anette Brendeland. Og jeg kan ikke si annet enn at jeg ble komplett lykkelig i mitt formidlerhjerte av finne dette nettstedet. Her finner man veldig mye inspirasjon, men også helt konkrete tips som man kan bruke til formidling. Det var særlig et eventyr jeg bet meg merke i. Og det var «Dukken i gresset». Det opplegget som hun hadde laget hadde jeg veldig lyst til å gjøre selv. Men..jeg endte med å gjøre noe helt annet, men det gjør jo ingen verdens ting: hadde det ikke vært for Fantasifantasten hadde jeg ikke blitt inspirert til å gjøre noe med «Dukken i gresset». Så takk for det, Trude! =)

Jeg er ikke all verdens til tegner, men jeg liker det så jeg bestemte meg for at jeg og ungene skulle lage nye illustrasjoner til «Dukken i gresset». Det jeg ba om var å få tegninger, helst uten mennesker på. Selv tegnet jeg hovedfigurene som er med i fortellinga. Barna kunne enten tegne hva de ville eller:

  • et slott
  • et vann i skogen
  • et sted i skogen hvor det finnes en stein som er fin å sitte på

Og jeg fikk tegninger. Haugevis. Langt flere slott og vann enn jeg hadde bruk for. Men siden alle måtte få tegningene sine med så måtte jeg bare finne plass til dem (litt mer om det lengre ned).

Sånn så prosessen ut:

et slott

Her er et av bildene av slott jeg fikk fra barnehagen.

  1. Å fargelegge er kjedelige saker. Det er jeg helt enig i så jeg forsto veldig godt at den som hadde tegnet dette ikke hadde orket å lage en bakgrunn til slottet. Men jeg ville ha bakgrunn, men samtidig måtte jeg passe på at den ikke stjal oppmerksomheta til resten av bildet.

 

et slott med bakgrunn

 

2) Jeg klipte ut slottet og la det over et annet bilde som fungerte som bakgrunn.

 

 

 

 

et slott med bakgrunn og figurer

 

3) Jeg klipte ut mine egne figurer (inspirert av fantastiske pudding-tv på youtube og Ivo Caprinos tradisjonelle figurer) og la dem over forrige bilde.

 

 

 

4) Jeg scannet inn tegninga min og la den til google slides. Google slides har flere funksjoner som er morsomme og nyttige. I eksemplet har bildene automatisk overgang til hverandre som gjør at jeg slipper å være nær tastaturet mens jeg forteller. Her er en kort snutt, litt dårlig filmet, som jeg har lagt ut på youtube slik at man kan se hva jeg mener:  snurr film.

Fordi jeg fikk flere bilder enn jeg kunne bruke måtte Askeladden ut på andre stier enn han vanligvis gjør i eventyret.

Feks. måtte han på kino. Han var også innom et museum. Jeg brukte andre bilder som interiør inne hos kongefamilen.

askeladden på kino

Helt til slutt .. 

Dette var et møysommelig arbeid. Jeg har tegnet og klippet meg gjennom to uker. Av og til også mens jeg var i skranken! Men jeg synes det var verdt tiden: jeg fikk prøve noe helt nytt og det føles alltid deilig når man føler at man er ute av autopiloten. Og fortellinga ble i alle fall tatt godt i mot i en av to grupper. Man skulle kanskje tro at det er selvsagt hvilken gruppe som likte det, men da kan det også hende at man tar grundig feil i gjettinga 😀

 

Rasken rydder

 

rasken-rydderog det gjør jeg også!

Det er snart jul, og blant de minst koselige aktivitetene i den forbindelse finner vi julevasken. Ihvertfall er det sånn for meg.

Men ikke alle er som meg, heldigvis. Rasken f.eks. Han liker faktisk å rydde og vaske. Han plukker løv fra trærne og børster dyrene og holder skogen ren og pen. Men… ryddemanien hans går kanskje litt langt… og snart minner det hele om en episode i tv-programmet «Ekstrem rengjøring».rasken

 

 

 

For Rasken går hardt til verks. Han plukker like godt av alt det rotete løvet mens han er igang, og snart skal det bli ennå verre…

Kjempefin bok til eventyrstund. Fine, fargerike illustrasjoner og tekst på rim. Og så passer det selvfølgelig fint å tøyse litt med temaet.

Vasketørkle og diverse rengjøringsartikler ble rekvirert fra bøttekottet, og da Monica var klar til å starte eventyrstunden sto jeg med huet i vaskebøtta og hadde ikke tid til å være med. Det måtte litt roping til fra Monica og barna før jeg klarte å løsrive meg og komme og lese boka.

Noe som er helt motsatt av hvordan det egentlig er med meg og vasking. Lider nemlig av sterk klutenallergi;)

img_1204  img_1200

Dilla på gif

flames

Jeg har fått en ny dille. Gif’er. Dette er langt fra noe nytt, men jeg har akkurat oppdaget det, og nå har jeg store problemer med å begrense meg. Ved å bruke gif’er, så kan du få bevegelse i et bilde, f.eks. flammer sånn som her. Veldig morsomt!

prikk-og-flekk

Som på eventyrstunden idag, der jeg leste boka Prikk og flekk snør ned. Boka ble scannet og lagt inn i google slides, som er det presentasjons-verktøyet vi bruker. I tillegg så la jeg på en «snøgif», som gjør at snøen daler på hvert oppslag. En liten vri, som gir boka en ekstra dimensjon.

Eventyrstunden ble forøvrig innledet med at jeg kom inn med fullt vinterutstyr; stor dunjakke, skjerf, lue og votter. Beleilig nok kom den første snøen dagen før, så det passet perfekt med en eventyrstund med vintertema. Vi snakket litt om hvor fint det blir med vinter, og alt det morsomme man kan gjøre da. Aking, snøballkasting, bygge snømann osv.

Jeg hadde veldig lyst til å ha noe snø med inn som jeg kunne leke litt med, men det lot seg ikke gjøre, så da måtte jeg «fake» det. Og snøen fant jeg i makuleringsmaskinen – som heldigvis var full av hvite remser. Alt dette tømte jeg oppi eventyrkista. Og veldig morsomt var det å spre «snøen» utover både meg selv, Monica og de som satt nærmest. Et enkelt og billig triks, hvor barna satt med store øyne. Det er noe med det at det er voksne som roter og griser tror jeg. Men rydde opp igjen etterpå, det måtte jeg jammen se til å gjøre; det var de veldig påpasselige med å påpeke;)

Kunne du spist en tyv?

Hei! Dette er Karen Birgitte på Verdal bibliotek, altså første post på denne bloggen som ikke kommer fra Alta! Jeg har kost meg lenge i kommentarfeltene, men bestemte meg endelig for at søren heller, jeg kan da dele noen gode opplegg, jeg også.

Bøkene jeg vil dele er Jeg vil ha tilbake hatten min og Dette er ikke min hatt av Jon Klassen. Det er fine, korte bøker hvor minst like mye av handlinga ligger i bildene som i ordene – det er til og med oppslag helt uten tekst i disse bøkene. De er også potensielt sett barnas aller første møte med en upålitelig forteller. Det synes i alle fall jeg er skikkelig artig!

Når jeg leser disse bøkene begynner jeg med noen veldig enkle spørsmål:

«Hva er en tyv?»

-Det er en som stjeler!

«Hva gjør man med tyver/dem som stjeler?»

-Ringer politiet og setter dem i fengsel!

«Helt riktig! Men… er det noen her som kunne… spist en tyv?!»

-NEI!

«Åh, det var bra. Vi setter dem i fengsel, ja. Ja, det er bra. Men… men hva om… hva om det var en sprell levende pepperkakemann som hadde stjålet yndlingsleken deres! Hadde dere blitt sinte da? Hadde dere kanskje blitt så sinte at dere kunne spise ham?»

Og der skjer det. En pepperkakemann! Jo, han kunne de spist. Og sist jeg brukte denne fikk jeg verdens beste lille ekstra respons – «Handler boka om det?!» Ja, jo. Den gjør faktisk det. På en måte. Og da er det bare å gå i gang med å lese.

(Av og til fortsetter jeg med å si at denne boka handler om dyr. Så spør jeg hvilket dyr det er på forsida, sånn at alle er helt enige om at det er en bjørn. Så spør jeg hva bjørnen spiser, og konkluderer med at bjørnen faktisk kan spise nesten hva som helst. Og så begynner jeg.)

Å lese Jeg vil ha tilbake hatten min er å kunne boltre seg i forskjellige stemmer. Hele boka er bare dialog, og da er det viktig å være tydelig på hvem som snakker. Bjørnen får av meg en ganske normal stemme, siden det er han som snakker mest, men en dypere eller mer brummende stemme kunne sikkert også vært bra. Jeg legger også inn litt dyrenavn i teksten – når bjørnen spør reven om den har sett hatten hans, spør han «Har du sett hatten min, Rev?» og så videre. Det gjør det enklere, særlig for de små barna, å følge med på hvem som snakker. Alle de andre dyrene får sin egen stemme – her er det bare å være kreativ, og bruke det man selv kan! Kanskje noen dyr kan få rare dialekter? For meg er det helt umulig å snakke dialekt, så jeg bruker andre grep i stedet. Her er noen av de som fungerer best:

Frosken åpner alltid munnen på vidt gap når han snakker, og begynner med et høyt kvekk. Jo rare ansiktsuttrykk du lager, jo bedre!

Harepusen snakker veldig fort og har en høy pipestemme som bare blir mer og mer ropete jo lenger den kommer. Den høres litt redd og litt sint ut. Min harepus sier også litt mer enn det som står i teksten: «Jeg har ikke sett noen hatter noe sted! Jeg vet faktisk ikke hva en hatt er engang! Jeg ville aldri ha stjålet en hatt, altså, aldri aldri aldri!» Her sier ofte ungene at «Men han har jo på seg hatt!» men det ignorerer jeg pent og pyntelig, bjørnen takker for hjelpa og vi blar om til neste side, lykkelige over at ungene har skjønt tegninga.

Skilpadda snakker veeeeeldiiiiiig saaaaaakteeeee. Men det blir litt kjedelig etter hvert, så etter å ha sagt «Jeeeeeg haaaaaar prøøøøøvd» så skynder vi oss litt gjennom «å klatre opp på denne steinen!» for den kontrasten er også litt morsom. Men «Jaaaaa takk» kan dras litt ut igjen.

Slangen hvisler litt sånn ondskapsfullt. Her prøver jeg å ta ut min indre Ka fra Jungelboken. Det er bare synd at slangen bare sier en eneste S.

Muldvarpen og reinsdyret mangler jeg gode stemmer til. Hvis jeg er usikker på om ungene har forstått at harepusen har hatten, spør jeg dem «Har dere sett en sånn hatt?» etter at bjørnen forteller at den er rød og spiss (litt som en trekant, pleier jeg å legge til). Men jeg diskuterer ikke noe mer med dem, bare fortsetter til neste side, hvor bjørnen har sett hatten sin. Så kommer det ei tom side hvor jeg av og til bare sier «her er det ingen som sier noe, men bjørnen løper altså forbi det hjelpsomme reinsdyret, og mulvarpen, og slangen og reven og skilpadda oppå steinen og så kommer han fram til…» bla om «DU!» Og så gjelder det å være passelig sinna på harepusen. Og veldig lykkelig over å ha fått tilbake hatten.

Ekornet snakker med fortennene veldig synlig, som ofte resulterer i litt lesping.

Og på siste side spør jeg «Hvor blei det av harepusen?» Og så har vi en diskusjon på hvorvidt bjørnen ringte politiet, eller satt seg på harepusen sånn at den nå er flat som en pannekake, eller om den gjemmer seg bak en stein, eller om den rett og slett ble spist opp.

Og så, siden vi er så godt i gang, fortsetter vi med Dette er ikke min hatt. Og her begynner jeg med å si at det er bare én som snakker, og det er den lille fisken. Så stiller jeg litt spørsmål underveis i teksten – «Tror dere den store fisken merker at hatten er borte?» «Men… hva gjør krabba? Peker han, sier dere? Men han lovte jo at han ikke skulle si hvor den lille fisken dro!» «Tror dere den store fisken kommer til å finne den lille fisken?»

Når det ikke står noe på sidene kommenterer jeg det som at «Nå har den lille fisken stoppet å snakke.» «Den lille fisken sier fremdeles ingenting…» eller liknende. Og når den store fisken svømmer ut igjen av sjøgresset, «Tror dere han fikk tilbake hatten sin?» Og tilslutt, som med forrige bok, «Hva tror dere skjedde med den lille fisken?» Og så en ny diskusjon om muligheten for å spise en tyv.

Dette er utrolig korte bøker, så ofte må jeg ha noe mer når jeg er ferdig. Kanskje man kan fortsette med ei bok med ordentlig politi? Eller så kan man synge litt – for eksempel kan man få med barna på «Min hatt den har tre kanter». Det er koselig.

 

Da takker jeg for meg, og takker nok en gang Monica og Annelene som har laget slik en fantastisk blog – og oppfordrer alle andre bibliotekarer i det ganske land til å slenge seg med og fortelle om deres egne beste eventyrstund-opplegg! 🙂

Kan man rappe en billedbok?

Ja, det kan man. Og særlig enkelt er det om boka legger opp til det selv.

Bilderesultat for lammet som ikke kunne si æ

Lammet som ikke kunne si Æ er som laget for hip-hop eventyrstund

 

For noen uker siden fikk vi ny pulje med kulturfond-bøker. Annelene satt og så gjennom de nye bøkene. Da hun leste «Lammet som ikke kunne si æ» utbrøt hun «denne må jo rappes». Det gikk en uke og jeg var på jakt etter bøker til eventyrstund. Jeg plukket opp boka og tenkte at Annelene hadde hatt helt rett. Boka måtte rappes.

Til en gammel gård på et fredelig sted

Kan alle som vil få komme og se (mange slags dyr)

Ei ku og en kalv med rosa tunger,

To søte kaniner som snart skal ha unger

Det var ikke noe annet å gjøre enn å hive seg i øving. Masse tekst skulle pugges,beat måtte oppspores på youtube og flow måtte finnes. At det hele måtte gå på bokmål fikk bare være. Teksten er jo så fin!

På denne eventyrstunden handlet det om dyrene på gården og jeg leste «Klart jeg kan klatre, sa kua» av Gemma Merino og  rappet meg gjennom «Lammet som ikke kunne si Æ» av Anna Aandreaa Løymen. Det ble veldig morsomt og jeg utfordrer herved andre barnebibliotekarer til å finne sin indre hip-hop stjerne og gjøre sin egen versjon av «Lammet som ikke kunne si Æ».

Tips: for å finne en beat så søker man ganske enkelt på «hip-hop beat» på youtube. Der ligger det mange fiks ferdige sanger man kan bruke (og kjøpe om man ønsker det).

Løven og musa

løven og musa
Perfekt bok til høytlesning

Ja, det er morsomt å lese på rim. Men for alle oss som har en dialekt som ikke helt samsvarer med bokmål, så kan det være litt utfordrende å få rimene til å gå ihop. Denne boka derimot, gikk det veldig greit å tilpasse, og jeg syntes den fungerte kjempefint.

I boka legger den lille, usynlige musa ut på en farlig reise opp til klippens topp, der den store og fryktede løven bor. Hun vil lære seg å brøle som en løve, for da er det kanskje noen som vil legge merke til henne. Noe løvebrøl får hun ikke, men hun får noe mye bedre – en venn for livet.

 

IMG_0622

 

 

utklednigsstativFør boka:

Vi har etterhvert fått et velutstyrt rekvisittlager. Deriblant et utkledningsstativ fullt av fine kostymer. Idag så var det løvekostymets tur til å lufte seg.

Ettersom det snart er avgang for Finnmarksløpet (imorgen), snakket vi litt om det først. «Visste dere at det også er løver med i løpet?» spurte jeg. Det blir stille et øyeblikk… før de avfeier påstanden høylytt. «Nei, det e bare hunda som kan være med!»

Ok, det er selvfølgelig riktig. Men jeg lurer på en ting: hvordan er det egentlig å være en løve? Tenk å være så stor og sterk og farlig. Og tenk hvor mange som ville vært redd deg om du var en løve! Ja, konkluderte barna. Alle ville vært redde, både mennesker og dyr – kanskje bortsett fra elefanter – for de er jo så store.

Enn løver da, er de redde for noe? Nei, kom det bastant – løver er ikke redde for noe som helst! Nei, det tror ikke jeg heller, sier jeg. Morsomt blir det derfor å finne ut at løver faktisk er redde for noe de også – små mus for eksempel…

IIik

 

Fine rim, god historie og veldig flotte illustrasjoner. Jeg ble faktisk så begeistret for illustrasjonene at jeg umiddelbart bestilte alle bøkene jeg fant med illustratøren Jim Field. Foreløpig er de bare å få tak i på engelsk, så da blir det en liten oversetterjobb før de kan brukes på eventyrstund. But that’s cool:)

Og begge lærte en viktig ting av alt dette som SKJEDDE. Stor eller liten, alle er både modige og REDDE.

Så løven sa til musa, samtidig som sola gikk NED: «Tenk, alle har både ei mus og en løve inni seg et STED!»